Den Kalde Krigen - lekse til 16. desember

Historikerne har ulike syn på hvem som har skylden for Den kalde krigen. Disse synene kan deles inn i tre retninger: tradisjonalister, revisjonister og postrevisjonister. (s.326-327)Forklar kort forskjellen på de tre og drøft hvorfor historikerne har ment ulikt om dette.

"Historien er en endeløs repetisjon av den gale måten å leve på." (Durrell, Lawrence, Sitere Sitater)

Historikere jobber med å skape forståelse og kunnskap om verdens historiske utvikling. (Historiker utdanning.no) Gjennom kritiske gjennomganger av historiske kilder, kan historikeren skaffe seg en omfattende forståelse for hvordan samfunn og kultur har forandret seg over tiden. Hvordan en tolker historien, er derimot opptil hver enkelt. For eksempel har historikere ulike syn på hvem som hadde skylden for Den kalde krigen. Disse synene kan deles inn i tre retninger: tradisjonalister, revisjonister og postrevisjonister. I denne oppgaven skal jeg forklare forskjellen på de tre måtene å forklare Den kalde krigen på og drøfte hvorfor historikerne har ment ulik om dette.


Tradisjonalistene lar Sovjetunionen få ansvaret for den kalde krigen, mens USA ble sett på som beskytteren av frihet, menneskerettigheter og demokrati, da det i følge tradisjonalistene var USA som hindret ekspansjonen i Øst-Europa. I motsetning fra Tradisjonalistene, får USA mye kritikk i revisjonistenes oppfatning. Denne retningen kom etter kritikken av USAs krigføring i Vietnam. Her mente de at USA var spesielt opptatt av å fremme kapitalismen og amerikanske storselskapers interesse over hele verden. Revisjonistene prøvde også å forstå Sovjetunionen bedre enn det tradisjonalistene hadde gjort. De forsøkte å forstå Sovjetunionens behov for sikkerhet, gjennom de mange gangene landet hadde vært utsatt for angrep vestfra. Post-revisjonistene på den andre siden ga begge supermaktene like mye ansvar for den kalde krigen. De forstå det slik at det var en gjensidig mistenksomhet som skapte konflikter som kunne egentlig vært unngått. (Tidslinjer 2)

I følge Tidslinjer 2 har alle tre retningene har svakheter i og med at historikerne i liten grad hadde tilgang på kilder fra sovjetisk side. (tidslinjer 2 s. 327) Etter oppløsningen av Sovjetunionen ble det derimot lettere for historikerne å få innsyn i slike kilder. Dessuten spiller ofte historikerens politiske stå sted en rolle i hvordan de velger å tolke historien på. Spesielt legger en merke til dette i tradisjonalismen og revisjonistenes måte å forklare den kalde krigen på. I tradisjonalismen blir skyldspørsmålet i den kalde krigen fortalt gjennom et sterkt kapitalistisk og vestlig orientert stå sted. Mye fordi det var flere tradisjonalister i de første tiårene av Den kalde krigen. Revisjonistene var flest på 60-tallet, da kritikken for Vietnam-krigen herjet. Derfor kan det tyde på at mange revisjonister ble påvirket av den harde kritikken rettet mot USA. Etter at Gorbatsjov ble Sovjetiskstatsleder i 1985 ble Sovjetunionen mer åpen, dette kan ha hatt en innvirkning på tilhengere av post-revisjonismen, da begge supermaktene fikk skylden for den kalde krigen.

Uansett hvordan historikerene velger å forklare skyldspørsmålet i den kalde krigen så kan vi konkludere med at noen historikere legger mer vekt på ideologiske forhold, mens andre forklarer utviklingen mer ved å studere de ulike statenes sikkerhetsinteresser eller kampen mellom to økonomiske systemer. (Tidslinjer 2 s. 326)

Kilder:

Grimnes. Tidslinjer 2  Aschehoug 2008

Lekse til 9. desember: Begynnelsen på den kalde krigen

Forklar hvordan Den kalde krigen begynte. Bruk s.308-316 i Tidslinjer 2.

Sovjetunionen og USA var kanskje allierte i kampene mot Nazi-Tyskland, men det tok ikke lang tid etter 2. verdenskrigs slutt før de to supermaktene sto i spissen for hver sin militærblokk og hvert sitt økonomiske system. (Tidslinjer 2 2008 s. 310) Den kalde krigen er betegnelsen på spenningssituasjonen mellom USA og Sovjetunionen, senere mellom øst og vest, etter den andre verdenskrigen. I denne oppgaven skal jeg forklare hvordan den kalde krigen begynte.

Vi kan spore motsetningene mellom Sovjetunionen og de vestlige stormaktene helt tilbake til den russiske revolusjon i 1917 og disse forskjellene blusset opp igjen etter at den felles fienden var beseiret. Både i USA og Vest-Europa var det et mål å hindre kommunismen i å spre seg.(Tidslinjer 2 s. 312) Derfor ble spørsmålet med hva som skulle skje med Tyskland og Øst-Europa etter krigen, svært viktige faktorer i forholdet mellom Sovjetunionen og de vestlige stormaktene. Tyskland ble inntil videre delt mellom Sovjetunionen, Storbritannia, USA og Frankrike. Det samme gjaldt Berlin, som lå på østsiden av landet.
 Fremtiden til Tyskland, var det for øvrig stor uenighet om. Både USA, Storbritannia og Frankrike var enige om at økonomisk vekst var viktig for å gjenreising og politisk stabilitet i Europa. Sovjetunionen på sin side, ønsket hevn på Tyskland og ville straffe dem hardt med høye krigsskadeerstatninger.

I Øst-Europa sto sovjetiske troppestyrker igjen i landene som Sovjetunionen hadde befridd fra Nazi-Tyskland. "Det viktigste for Stalin i 1945 var å sørge for at landene i Øst-Europa fikk vennligsinnede regjeringer i samsvar med Sovjetunionens behov for nasjonal sikkerhet og trygge grenser." (Tidslinjer 2 s. 312) Det vil si at Sovjetunionen i prinsippet ønsket at de okkuperte landene i Øst-Europa skulle bli en kommunistiske, som hadde sin lit til det kommunistiske partiet i Sovjetunionen. Da kommunistpartiet tok makten i Tsjekkoslovakia i 1948, vakte det bekymring i de vestlige landene i og med at demokratiet Tsjekkoslovakia hadde stått sterkt gjennom mellomkrigstiden. Frontene mellom øst og vest var allerede frosset til, men dette kuppet bidro i følge Tidslinjer 2 til å gjøre den kalde krigen enda mer uforsonlig. (s. 313)

I 1947 ble "Kominformen" opprettet, som var en organisasjon som skulle sørge for at alle kommunistpartier ble lydige redskaper for Moskvas vilje. Comecon, som var et tilsvarende organ skulle bidra på samme måte, innen det økonomiske samarbeidet. Jernteppet som Churchill refererte til i sin berømte tale var nå en realitet.

Maktkampen fortsatte på Balkan, det østlige Middelhavet og i Midtøsten. Sovjetunionen ønsket adgang til Middelhavet og presset Tyrkia. Storbritannia ga USA ansvaret for å sikre vestlige interesser i Hellas, som var preget av borgerkrig mellom venstre og høyreorienterte grupper, og  i Tyrkia. President Truman lovet militær og økonomisk støtte til alle land, der kommunismen kunne få fotfeste. Dette er de retningslinjene for den kjente Trumandoktrinen.

Europa sto praktisk talt i ruiner etter krigen og vesteuropeiske land fikk tilbud om å motta Marshallhjelpen, som skulle hjelpe landene med gjenreisningen av landet. USA tjente også på denne hjelpen, ved at en slik støtte ville bidra til å skape markeder for eksport av mat, maskiner og industrivarer. Dessuten ville økt velstand hindre den sosiale uroen og radikaliseringen som blant annet Frankrike og Italia opplevde. Dermed håpet USA å få sikret at kommunismen ikke slo gjennom i landene. Til gjengjeld måtte landene som mottok Marshallhjelpen gå inn for markedsøkonomi og et tettere økonomisk samarbeid seg i mellom. Dermed var det ingen overraskelse av Sovjetunionen avslo forespørselen. Sovjetunionen praktiserte nemlig planøkonomi.

Et sterkt Tyskland var noe Stalin fryktet mest, og da den britiske, amerikanske og franske sonene ble slått sammen og fikk både felles valuta og Marshallhjelp, protesterte  Sovjetunionen med å stenge alle jernbaner og innfartsveier til Berlin. (Tidslinjer 2 s. 314) USA svarte med å fly over alle matvarer og brensel til byen hver dag. Vest-Tyskland eller Forbundsrepublikken Tyskland ble opprettet allerede før blokaden ble opphevet et år senere. Kort tid etter ble Den tyske demokratiske republikk eller DDR/ Øst-Tyskland opprettet. Nå var Europa virkelig delt mellom øst og vest. 

USA og flere vesteuropeiske land ønsket å danne en militærallianse, som skulle gjøre det lettere å forsvare Vest-Europa. I 1949 undertegnet dermed tolv land Atlanterhavspakten eller NATO, hvor også Norge og Danmark var med. Pakten gikk stort sett ut på at hvis et medlemsland ble angrepet, ble alle på sett og vis angrepet også. I 1955 opprettet Sovjetunionen militæralliansen Warszawapakten, som et motstykke til NATO.

I Berlin opplevde Øst-Tyskland en flyktningstrøm fra øst til vest. For å stoppe disse strømningene satte Øst-Tyskland opp en høy mur gjennom byen. Denne muren ble selve symbolet på den kalde krigen.   

Kilde:

Grimnes [et al.] Tidslinjer 2 Aschehoug 2008