Sovjetunionen og USA var kanskje allierte i kampene mot Nazi-Tyskland, men det tok ikke lang tid etter 2. verdenskrigs slutt før de to supermaktene sto i spissen for hver sin militærblokk og hvert sitt økonomiske system. (Tidslinjer 2 2008 s. 310) Den kalde krigen er betegnelsen på spenningssituasjonen mellom USA og Sovjetunionen, senere mellom øst og vest, etter den andre verdenskrigen. I denne oppgaven skal jeg forklare hvordan den kalde krigen begynte.
Vi kan spore motsetningene mellom Sovjetunionen og de
vestlige stormaktene helt tilbake til den russiske revolusjon i 1917 og disse forskjellene blusset opp igjen etter at den felles fienden var beseiret. Både i
USA og Vest-Europa var det et mål å hindre kommunismen i å spre seg.(Tidslinjer 2 s. 312) Derfor ble spørsmålet med hva som skulle skje med Tyskland og Øst-Europa etter krigen, svært viktige faktorer i forholdet mellom Sovjetunionen og de vestlige stormaktene. Tyskland ble inntil videre delt mellom Sovjetunionen, Storbritannia, USA og Frankrike. Det samme gjaldt Berlin, som lå på østsiden av landet.
Fremtiden til Tyskland, var det for øvrig stor uenighet om. Både USA, Storbritannia og Frankrike var enige om at økonomisk vekst var viktig for å gjenreising og politisk stabilitet i Europa. Sovjetunionen på sin side, ønsket hevn på Tyskland og ville straffe dem hardt med høye krigsskadeerstatninger.
I Øst-Europa sto sovjetiske troppestyrker igjen i landene som Sovjetunionen hadde befridd fra Nazi-Tyskland. "Det viktigste for Stalin i 1945 var å sørge for at landene i Øst-Europa fikk vennligsinnede regjeringer i samsvar med Sovjetunionens behov for nasjonal sikkerhet og trygge grenser." (Tidslinjer 2 s. 312) Det vil si at Sovjetunionen i prinsippet ønsket at de okkuperte landene i Øst-Europa skulle bli en kommunistiske, som hadde sin lit til det kommunistiske partiet i Sovjetunionen. Da kommunistpartiet tok makten i Tsjekkoslovakia i 1948, vakte det bekymring i de vestlige landene i og med at demokratiet Tsjekkoslovakia hadde stått sterkt gjennom mellomkrigstiden. Frontene mellom øst og vest var allerede frosset til, men dette kuppet bidro i følge Tidslinjer 2 til å gjøre den kalde krigen enda mer uforsonlig. (s. 313)
I 1947 ble "Kominformen" opprettet, som var en organisasjon som skulle sørge for at alle kommunistpartier ble lydige redskaper for Moskvas vilje. Comecon, som var et tilsvarende organ skulle bidra på samme måte, innen det økonomiske samarbeidet. Jernteppet som Churchill refererte til i sin berømte tale var nå en realitet.
Maktkampen fortsatte på Balkan, det østlige Middelhavet og i Midtøsten. Sovjetunionen ønsket adgang til Middelhavet og presset Tyrkia. Storbritannia ga USA ansvaret for å sikre vestlige interesser i Hellas, som var preget av borgerkrig mellom venstre og høyreorienterte grupper, og i Tyrkia. President Truman lovet militær og økonomisk støtte til alle land, der kommunismen kunne få fotfeste. Dette er de retningslinjene for den kjente Trumandoktrinen.
Europa sto praktisk talt i ruiner etter krigen og vesteuropeiske land fikk tilbud om å motta Marshallhjelpen, som skulle hjelpe landene med gjenreisningen av landet. USA tjente også på denne hjelpen, ved at en slik støtte ville bidra til å skape markeder for eksport av mat, maskiner og industrivarer. Dessuten ville økt velstand hindre den sosiale uroen og radikaliseringen som blant annet Frankrike og Italia opplevde. Dermed håpet USA å få sikret at kommunismen ikke slo gjennom i landene. Til gjengjeld måtte landene som mottok Marshallhjelpen gå inn for markedsøkonomi og et tettere økonomisk samarbeid seg i mellom. Dermed var det ingen overraskelse av Sovjetunionen avslo forespørselen. Sovjetunionen praktiserte nemlig planøkonomi.
Et sterkt Tyskland var noe Stalin fryktet mest, og da den britiske, amerikanske og franske sonene ble slått sammen og fikk både felles valuta og Marshallhjelp, protesterte Sovjetunionen med å stenge alle jernbaner og innfartsveier til Berlin. (Tidslinjer 2 s. 314) USA svarte med å fly over alle matvarer og brensel til byen hver dag. Vest-Tyskland eller Forbundsrepublikken Tyskland ble opprettet allerede før blokaden ble opphevet et år senere. Kort tid etter ble Den tyske demokratiske republikk eller DDR/ Øst-Tyskland opprettet. Nå var Europa virkelig delt mellom øst og vest.
Fremtiden til Tyskland, var det for øvrig stor uenighet om. Både USA, Storbritannia og Frankrike var enige om at økonomisk vekst var viktig for å gjenreising og politisk stabilitet i Europa. Sovjetunionen på sin side, ønsket hevn på Tyskland og ville straffe dem hardt med høye krigsskadeerstatninger.
I Øst-Europa sto sovjetiske troppestyrker igjen i landene som Sovjetunionen hadde befridd fra Nazi-Tyskland. "Det viktigste for Stalin i 1945 var å sørge for at landene i Øst-Europa fikk vennligsinnede regjeringer i samsvar med Sovjetunionens behov for nasjonal sikkerhet og trygge grenser." (Tidslinjer 2 s. 312) Det vil si at Sovjetunionen i prinsippet ønsket at de okkuperte landene i Øst-Europa skulle bli en kommunistiske, som hadde sin lit til det kommunistiske partiet i Sovjetunionen. Da kommunistpartiet tok makten i Tsjekkoslovakia i 1948, vakte det bekymring i de vestlige landene i og med at demokratiet Tsjekkoslovakia hadde stått sterkt gjennom mellomkrigstiden. Frontene mellom øst og vest var allerede frosset til, men dette kuppet bidro i følge Tidslinjer 2 til å gjøre den kalde krigen enda mer uforsonlig. (s. 313)
I 1947 ble "Kominformen" opprettet, som var en organisasjon som skulle sørge for at alle kommunistpartier ble lydige redskaper for Moskvas vilje. Comecon, som var et tilsvarende organ skulle bidra på samme måte, innen det økonomiske samarbeidet. Jernteppet som Churchill refererte til i sin berømte tale var nå en realitet.
Maktkampen fortsatte på Balkan, det østlige Middelhavet og i Midtøsten. Sovjetunionen ønsket adgang til Middelhavet og presset Tyrkia. Storbritannia ga USA ansvaret for å sikre vestlige interesser i Hellas, som var preget av borgerkrig mellom venstre og høyreorienterte grupper, og i Tyrkia. President Truman lovet militær og økonomisk støtte til alle land, der kommunismen kunne få fotfeste. Dette er de retningslinjene for den kjente Trumandoktrinen.
Europa sto praktisk talt i ruiner etter krigen og vesteuropeiske land fikk tilbud om å motta Marshallhjelpen, som skulle hjelpe landene med gjenreisningen av landet. USA tjente også på denne hjelpen, ved at en slik støtte ville bidra til å skape markeder for eksport av mat, maskiner og industrivarer. Dessuten ville økt velstand hindre den sosiale uroen og radikaliseringen som blant annet Frankrike og Italia opplevde. Dermed håpet USA å få sikret at kommunismen ikke slo gjennom i landene. Til gjengjeld måtte landene som mottok Marshallhjelpen gå inn for markedsøkonomi og et tettere økonomisk samarbeid seg i mellom. Dermed var det ingen overraskelse av Sovjetunionen avslo forespørselen. Sovjetunionen praktiserte nemlig planøkonomi.
Et sterkt Tyskland var noe Stalin fryktet mest, og da den britiske, amerikanske og franske sonene ble slått sammen og fikk både felles valuta og Marshallhjelp, protesterte Sovjetunionen med å stenge alle jernbaner og innfartsveier til Berlin. (Tidslinjer 2 s. 314) USA svarte med å fly over alle matvarer og brensel til byen hver dag. Vest-Tyskland eller Forbundsrepublikken Tyskland ble opprettet allerede før blokaden ble opphevet et år senere. Kort tid etter ble Den tyske demokratiske republikk eller DDR/ Øst-Tyskland opprettet. Nå var Europa virkelig delt mellom øst og vest.
USA og flere vesteuropeiske land ønsket å danne en militærallianse, som skulle gjøre det lettere å forsvare Vest-Europa. I 1949 undertegnet dermed tolv land Atlanterhavspakten eller NATO, hvor også Norge og Danmark var med. Pakten gikk stort sett ut på at hvis et medlemsland ble angrepet, ble alle på sett og vis angrepet også. I 1955 opprettet Sovjetunionen militæralliansen Warszawapakten, som et motstykke til NATO.
I Berlin opplevde Øst-Tyskland en flyktningstrøm fra øst til vest. For å stoppe disse strømningene satte Øst-Tyskland opp en høy mur gjennom byen. Denne muren ble selve symbolet på den kalde krigen.
Kilde:
Grimnes [et al.] Tidslinjer 2 Aschehoug 2008
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar